Gamle og nye ord
Integrering og segregering er kjente ord for
samfunnsengasjerte mennesker. De fleste som har interesser ut over Ludo og
Paradise hotel er kjent med forskjellen i menneskesyn som de to ordene bærer
med seg.
I dag er det inkludering som er det store idealet.
Hvor kommer det fra? Hva er det? Og hva skal vi gjøre med det? Er det viktig?
EU og FN
Med en viss rett kan vi si at inkludering er et politisk
skapt ord. FN har tapetsert tusenårsmålene med det. EU investerer hundrevis av
milliarder euro i å gjøre inkluderingsteori om til virkelighet. Norske
læreplaner gjennomsyres av det, og det gjør også andre
europeiske læreplaner. Inkludering har altså beveget seg fra politisk term til
pedagogisk term. Det betyr ikke at det er et enten - eller. Det betyr at det er
fullt ut begge deler!
Skole og utdannelse som sosialiseringsarena
I skole- og utdannelsessystemet – betyr inkludering at alle
barn opplever seg inkludert i en eller flere grupper; i klassen, i
vennegjengen, familien, idrettsklubben eller koret. Inkludering er det motsatte
av utenforskap, det er opplevd tilhørighet til andre mennesker som man deler
verdier med. Mennesker blir til i møtet med andre mennesker. Vi speiler og
gjenspeiler oss i hverandre – det er sosialiseringsprosesser som finner sted
fra før vi er født og som fortsetter til vi tar kvelden.
Inkluderingens motsats, ekskludering, også kjent som
utenforskap, er gift for mennesker. Det er frafallets onkel, depresjonens mor
og terrorismens far. De samfunnsinstitusjonene vi kjenner som barnehage, SFO,
grunn- og videregående skole samt høyere utdanning, har satt inkludering høyt opp på prioriteringslista. Grunnen er innlysende:
Uten inkludering er vi ikke en del av fellesskapet, vi inngår ikke i et trygt
og godt læringsmiljø, vi krymper oss fremfor å strekke oss. Vi skammer oss
heller enn å være stolte. Vi blir fasader i stedet for hele mennesker. Vi blir
oss selv nok og ikke oss selv.
Leirbålet vi alle trenger
Emile’ Durkheim, litt upresist beskrevet som sosiologiens
far, skrev i sin tid boken Selvmordet. Hvis man leser Durkheim med
2000-tallsbriller kan vi forstå hva som er kjernen i inkludering. Samfunnet
vårt – og skolen er på sett og vis et samfunn i miniatyr - må sørge for varme
nok til oss alle. Dette illustrerer Durkheim med leirbålbildet. Det kan vi alle
sitte i ring rundt for å varme oss, sammen med andre og hverandre. Men kom ikke
for nær bålet, da kan blir det for varmt og det fører gjerne med seg
nevrotisisme eller flink-pike- syndromer. Sitter du for langt fra, fryser du!
Da er det kort vei til utenforskap og ekskluderingens grimme ansikt.
På Innlandet
På Innlandet skole prøver vi å bære ved til bålet 24/7. Vi
jobber med å få alle voksne og barn til å ha det godt og varmt. Passe godt og
varmt. For vi vet så alt for godt: Hvis ikke klarer det, går det ofte ikke bra.
På enhver skole starter inkluderingen første skoledag (og
egentlig før det også). Den finner sted i klasserommet, i friminuttene, i
utviklingssamtalene og i fritiden. Dens kvaliteter utformer vi i staben på
planleggingsdagene og på foreldremøtene, i teamtiden og i utviklingstiden. Den
åpenbarer seg i undervisningen og i vurderingsarbeidet, på leirskole og på
idrettsdager.
La oss utbringe en skål for inkluderingen!