Utenforskap og utestenging er mer utbredt enn mange av oss liker å tro. For alle barn
handler skolegangen ikke bare om fag, men om å føle seg trygg, sett og som en del av et
fellesskap. Når dette fellesskapet svikter, kan konsekvensene bli store – både på kort og
lang sikt.
Barn som opplever å stå utenfor, bærer ofte på en stille belastning. Følelser av
ensomhet, skam, utrygghet og lav egenverdi kan sette dype spor. Noen trekker seg
tilbake, andre blir sinte eller utagerende. For enkelte utvikler dette seg videre til alvorlige
psykiske plager.
Selvmord blant barn og unge er heldigvis sjeldent, men det skjer. Når det skjer, er det
aldri én enkelt årsak. Det er alltid et samspill av faktorer – sårbarhet, belastninger,
relasjoner, manglende støtte og opplevelsen av å stå alene. Nettopp derfor kan vi heller
ikke forstå dette som et individuelt problem. Det er et samfunnsansvar.
Et trygt oppvekstmiljø skapes i samspillet mellom hjem, skole og nærmiljø. Det
forutsetter voksne som bryr seg – ikke bare om egne barn, men også om andres. Voksne
som ser, som spør, som tør å reagere, og som tar ansvar når noe ikke er som det skal.
Når vi løfter blikket litt utover vår egen familie og tar ansvar sammen, øker også sjansen
for at barn som strever, blir sett før det går for langt.
Dette handler om hva vi kan gjøre – hver for oss og sammen – for å skape tryggere
fellesskap for barna våre.
Fordi alle barn har rett til å høre til i et fellesskap.